Kiosktrøbbel

Når man flytter til et annet land forventer man at mye skal være forskjellig fra hjemme. Selv når det andre landet bare er Frankrike. Ingen har hørt om grønnsåpe, bankene insisterer på at du trenger sjekkhefte og kassadamene tiltaler deg i De-form. Men noen ting forventer man at skal være det samme.

Kiosken, for eksempel.

Kiosken er en bitte liten butikk som gjerne ligger på et hjørne. Den har aviser, tyggis og det aller nødvendigste for å fasilitere laster som ikke er alvorlige nok til å falle under kategorien avhengighet, men som godt kan drive deg sterkt nok til at du gidder å ta på seg skoa og rusle ned gata i regnværet. Klokka halv tolv om kvelden. For det er kanskje nettopp det som best karakteriserer kiosken. Den er åpen. Nesten alltid. Du slipper å se på klokka. Uansett når på døgnet det er, eller hvilken farge dagen har i kalenderen, er kiosken åpen.

Men ikke i Strasbourg.

Og med det mener jeg ikke at kioskene er stengt om natta. Eller på første juledag. Nei. Her er de faktisk ikke åpne i det hele tatt, med unntak av en tjue minutters luke en eller annen gang på formiddagen. Hvis du er heldig, og det ikke er mandag eller helligdag eller streik eller kioskarbeidernes årlige fridag, eller noe annet fransk. Man må antageligvis være uteligger og kampe foran kioskdøra for å få tak i avisa i Alsace. Eller være villig til å omfavne en annen lokal greie.

Den er imidlertid mye hyggeligere, og går ut på å faktisk få rumpa ut av stolen sånn utpå formiddagen. Droppe matpakka med svett ost, og i stedet rusle ned på hjørnet for å kjøpe avisa og stå i kø hos bakeren for å få tak i en nystekt loff til lunsj.

Og så gjenstår det bare å bli god nok i fransk til å forstå hva som står i avisene, da…