Høst i Strasbourg

De siste ukene har vist at høsten i Strasbourg kan være like pen som sommeren. Alle løvtrærne har fått fine farger, og selv om de lokale klager over temperaturen er vel dette knapt for kulde å regne i norsk målestokk. Her er noen snapshots fra rusleturen sist søndag.

Regn og sol samtidig.


Dette bildet er faktisk ikke manipulert. Den pussige effekten skyldes parkvesenets iherdige treklipping (helt tydelig en greie her i byen), og at de ytterste (lysegrønne) bladene på de klippede trærne tydeligvis faller av sist.


Åå, så gøy det er med speil...


Orangeriparken kliner til med alle fargene på en gang.

Åtte måneder på vei og stadig lett til sinns?

Les Vosges

Forrige helg hadde vi etterlengtet besøk fra Norge og benyttet sjansen til å ta en kjøretur til les Vosges, en lav fjellkjede vest for Strasbourg. Vi fulgte deler av vinruten, som går gjennom idylliske småbyer og vinmarker. Vinhøsten var så vidt i gang og åssidene hadde fått flotte høstfarger.

Dyreliv

Storken (la cigogne) er et slags symbol for Strasbourg og Alsace. Det er ganske mange av dem, og når de digre fuglene glir inn for landing i parken bortenfor her, høres det ut som resten av flokken applauderer med å klapre med nebbene sine.

Vi har imidlertid blitt mest glad i en annen lokal skapning - sumpbeveren. Den kan best beskrives som en krysning mellom en litt tykkfallen rotte og en bever. Sumpbeverne synes å være veldig glad i gress, og kommer hver dag opp for å klippe plenen. Når de gumler seg bortover på rekke og rad, er de egentlig ganske søte.

Vi har fattet godhet for en som har skadet det ene benet og forsøker å gi den litt ekstra godbiter når vi ser den fra verandaen. Vi er litt usikre på hva naboene synes om dette, men trøster oss med at vi faktisk har observert flere lokale som også kaster brødsmuler til dyra.

Nabolaget

Huset vårt fra sin beste vinkel. Det må vel for ordens skyld nevnes at vi ikke bor i eventyrvillaen i forgrunnen, men i den mer 80-tallsaktige terrassesaken bak.



Kanalen Aar renner rett forbi balkongen. En dag kommer kanskje Roms, Gaus og Brumund padlende.

Kiosktrøbbel

Når man flytter til et annet land forventer man at mye skal være forskjellig fra hjemme. Selv når det andre landet bare er Frankrike. Ingen har hørt om grønnsåpe, bankene insisterer på at du trenger sjekkhefte og kassadamene tiltaler deg i De-form. Men noen ting forventer man at skal være det samme.

Kiosken, for eksempel.

Kiosken er en bitte liten butikk som gjerne ligger på et hjørne. Den har aviser, tyggis og det aller nødvendigste for å fasilitere laster som ikke er alvorlige nok til å falle under kategorien avhengighet, men som godt kan drive deg sterkt nok til at du gidder å ta på seg skoa og rusle ned gata i regnværet. Klokka halv tolv om kvelden. For det er kanskje nettopp det som best karakteriserer kiosken. Den er åpen. Nesten alltid. Du slipper å se på klokka. Uansett når på døgnet det er, eller hvilken farge dagen har i kalenderen, er kiosken åpen.

Men ikke i Strasbourg.

Og med det mener jeg ikke at kioskene er stengt om natta. Eller på første juledag. Nei. Her er de faktisk ikke åpne i det hele tatt, med unntak av en tjue minutters luke en eller annen gang på formiddagen. Hvis du er heldig, og det ikke er mandag eller helligdag eller streik eller kioskarbeidernes årlige fridag, eller noe annet fransk. Man må antageligvis være uteligger og kampe foran kioskdøra for å få tak i avisa i Alsace. Eller være villig til å omfavne en annen lokal greie.

Den er imidlertid mye hyggeligere, og går ut på å faktisk få rumpa ut av stolen sånn utpå formiddagen. Droppe matpakka med svett ost, og i stedet rusle ned på hjørnet for å kjøpe avisa og stå i kø hos bakeren for å få tak i en nystekt loff til lunsj.

Og så gjenstår det bare å bli god nok i fransk til å forstå hva som står i avisene, da…

HDR i gamlebyen

Rusletur i gamlebyen. Litt høst i været, men fortsatt greit å spise lunsjen ute. Vi tok et par bilder på turen.

Innflytningsfest i Residence de l'Aar

Fullt hus i helga! Etter en måned i Strasbourg fikk vi endelig invitert våre nærmeste venner til fest. Det var veldig hyggelig, altså. Noen av dem er litt rare, men vi føler også at vi har mye til felles.

Fransk vidunder

Endelig har jeg fått akkurat sånn sykkel som jeg har ønsket meg! Den har 21 fine Shimano-gir og dempere og alt en sykkel bør skilte med, men samtidig har den kurv til veska og perfekte tilpasninger til syklister i skjørt. Jeg har alltid ment at de fleste utendørsakriviteter kan kombineres med kjole. Denne fantastiske franske modellen kan føyes til lista over evidens.

Fødestuebesøk

Som en del av forberedelsene til fødsel skal de vordende foreldre besøke den lokale fødeavdelingen. Vi ble tatt godt i mot av en blid og hyggelig, og ganske feminin, mannlig jordmor. Etter å ha introdusert seg, beklaget han at engelsken kanskje var litt skranten. Vi synes det gikk ganske bra, vi. Sykehuset var velutstyrt og hadde i følge jordmoren to ”permanent psychoes” som var mer enn villig til å stille opp for oss.

På vei ut spurte vi når vi eventuelt burde føle at vi måtte kontakte sykehuset. Jordmoren redegjorde da for forskjellige symptomer på at fødselen var i gang. Akkurat i det vi skulle gå ut av heisen, understreket han at vi også burde ta kontakt hvis ungen ikke beveget seg. Vi påpekte at ungen jo var stille i lange perioder og lurte på om det var noe vi selv kunne gjøre hvis vi ble bekymret. Han smilte da og sa at Ingrid burde trykke hardt på magen. Ungen ville da straks få en ”erection”. Vi lurte litt på om vi skulle si at det er ei jente.

På plass i Strasbourg

Ekspeditøren på Shell-stasjonen i Tåsenveien tittet litt skeptisk over disken. To unge voksne - på nærmere førti - spurte om det fantes flere typer diesel. Magen var i opprør. Første gang på bensinstasjon for å fylle egen bil, med blodferskt førerkort i lomma, og neste stopp var Kiel-ferja!

På tross av sviktende forutsetninger - og med god hjelp av GPS - kjørte vi litt over to døgn senere inn i Strasbourg. Heldigvis stod det garasjeplass klar til oss.

Garasjer på kontinentet er trange. Veldig trange. Det var mange lakkfarger på alle murhjørnene og lysene slo seg av etter ti sekunder. Ingen av garasjeplassene var nummererte. To timer senere, med litt gusten ansiktsfarge, vaklet vi inn i heisen til vår nye leilighet.

Fra da av ble alt litt enklere. Særlig etter at alle møblene og kassene og det andre skrotet vårt faktisk ankom til riktig tid, og stort sett i god behold. Pakkemannskapet hadde til og med grundig emballert et eple, fire tomater og et gammelt brød. Og en klovnenese ingen av oss hadde sett siden Jo puttet den i en handlepose på Meny en gang i fjor vinter.

For å gjøre beskrivelsen kort: Det er litt finere enn Tøyengata, møblene våre ser plutselig veldig små ut og vi har masse danseplass. Dessuten er det første gang vi bor i et hus med navn!

De tre første ukene har gått fort unna. Vi har så smått begynt å få orden på noen av rommene og allerede rukket å bli litt kjent med Strasbourg og området rundt. Vi har nok vært kjempeheldige. Her er det restauranter til å gjøre fylle flere års behov og matbutikker så store at vi vurderer å anskaffe walkietalkier for å holde kontakten med hverandre i skinkedisken. Også ser det jo bra ut her. Alsace er ren mellomeuropeisk idyll.

Vi har rukket å besøke nabolandsbyen Saverne, og i helga har vi endelig fått luftet syklene også. Det har vært en hyggelig overraskelse i to akter. Sjekk her da!

Saverne

Sykkelsti nord for Strasbourg.

Mer sykkelsti - gjennom åkerlandskap.

Blomstereng.

Kanal sør for Strasbourg.